Kunstsilo

Transformasjonen av Kai 14 til Kunstsilo, Kulturkvarter og Kanalby utvider Kristiansand som by; nye bevegelser, befolkning, byliv og kulturell bredde. Prosjektet bygger opp om utvidelsen og nytolkningen av kaikanten til et attraktivt byrom langs fjorden og beholder samtidig havnens unike kvaliteter.

De nye kulturinstitusjonene vil i seg selv bli sterke identiteter og attraksjoner. Likeså skapes nye attraktive offentlige rom for nye opplevelser, både i og utenfor bygningene. Byliv langs kaikanten prioriteres – Museet og Kulturskolen følger opp med henvendelse mot Byfjorden og kanalen.

Siloen bevares i sin helhet og dens industrielle skala videreføres i prosjektet, et sterkt ikonisk bygg mot fjorden, en tydelig identitet for Sørlandet Kunstmuseum og Nicolai Tangen samlingen. Sammen med Kilden, Kulturskolen og et nytt Kulturtorg omskapes området til en levende kulturpromenade for Kristiansand.

Vår designstrategi tilføyer to stolte bygningsvolumer med havnens og siloens skala: Et høyt tilbygg til siloen beholder mye av dagens åpenhet og frie siktlinjer, markerer museet fra avstand, og supplerer siloens arealer helt til øverste etasje slik at det er mulig effektiv å utnytte den historiske bygningen. Mellomrommet er en vertikal bevegelse i byens åpne rom. Den kompakte løsningen frigir det meste av området til utforming av annen bebyggelse og infrastruktur.

To kutt i massen åpner siloen for offentligheten og beskriver transformasjonen til museum. Hovedinngangen skjærer 1.etasje mot havnepromenaden, og et nytt horisontalplan kutter gjennom de sirkulære siloene mot en ny publikumsterrasse, en tydelig i fjernvirkning som et symbol på at museet har tatt bygningen i besittelse.

Museet er strukturert omkring to perpendikulære plan, et vertikalt sirkulasjonsrom langs siloens yttervegg, og et horisontalplan som et kutt gjennom siloens midte. Sørlandet Kunstmuseum og Tangen samlingen plasseres vertikalt over hverandre, to museer, to identiteter, begge med en kombinasjon av innesluttede karakteristiske rom i sylindrene og mer regulære rom enten i siloens rektangulære front eller i nybygget.

Mellom de to museene spennes en offentlig tilgjengelig etasje, fra terrassen mot fjorden til nybygget og utsikt mot Odderøyas natur over hustakene. Denne etasjen blir museets gave til offentligheten, et spektakulært sted i byen for å møtes, spise, drikke og nyte den store terrassen på varme sommerkvelder.

Siloens markante sylindre i full høyde blir ytterligere dramatisert i det innvendige vertikale trapperommet, siloene iscenesettes i det nye museets kommunikasjonsareal.

Kulturskolen åpner seg mot torget, krager ut til en overdekket passasje fra Sjølystveien til Museet. Bygningen er delt vertikalt i forhold til bruk, horisontalt i forhold til avdelinger, og kan slik forandres fra en levende skole i hele sitt horisontale spenn, til å huse arrangementer, utstillinger, forestillinger og konserter for publikum. Med en slik konsentrasjon av unge mennesker utformes hele torget som et stort terrassert sittemøbel, fra terrasser ned mot kanalen, til en pyramide for pauser, arbeid, samvær, lek, venting og henting.